«Jeg har aldri likt jazzmusikk, for jazzmusikk lar seg ikke løse. Men en kveld jeg var utenfor Bagdad Theater i Portland, fikk jeg øye på en mann som spilte saksofon. Jeg sto der et kvarter uten at han åpnet øynene.
Etter det har jeg likt jazzmusikk.
Noen ganger er du nødt til å iaktta noen som elsker noe før du kan elske det selv. Det er som om de viser deg veien.
Før likte jeg ikke Gud, for Gud lot seg ikke løse. Men det var før alt dette hendte.»
(Utdrag fra boka)
